God på overlevelse, dårlig på liv

I 2005 ble Heitmann lagt inn på UNN på grunn av hjertesvikt.

- Jeg kom inn som en ressurssterk person. Politisk, sosialt og fysisk aktiv. Målet da var å bli utskrevet så fort som mulig. Etter få dager var jeg blitt redd for å bli skrevet ut, sa han.

Sine erfaringer som kronisk hjertesyk oppsummerte han slik: - Utfordringene startet da jeg ble utskrevet. Jeg kan takke Elisabethsenteret i Tromsø, Landsforeningen for Hjerte- og lungesyke, tilfeldigheter og meg selv for at jeg lever lykkelig med min sykdom. Jeg hadde ressurser til selv å kontakte LHL og si: Gi meg rådene og hjelpen jeg trenger for å leve godt. Mange har ikke overskudd til selv å lete fram tilbudene som finnes. Jeg har sett mange, noen av dem yngre enn meg, som nærmest har svunnet hen, blitt stadig mer passive og syke.

- I dag er jeg nygift og lykkelig. Elisabethsenteret ga meg den informasjonen, de rådene og den tiden jeg trengte for å ta tilbake livet mitt. Etter seks måneder var jeg tilbake i jobb. Nå er jeg nygift, og svært lykkelig, sa Heitmann i sin innledning tittlet ”Brukerens visjoner for en suksessfylt reform”.

Utskrivningssamtalen – sjokk på sjokk

Etter ti dager på UNN i Tromsø kom utskrivningssamtalen. En samtale som for Heitmann ble sjokk på sjokk, og som sendte han tilbake til virkeligheten på en unødig vanskelig måte. Første sjokk var medisinmengden, andre sjokk Marevankortet hvor det sto at behandlingen ville bli livsvarig, tredje sjokk var erkjennelsen av at han ikke ville bli utskrevet som frisk – som han hadde forventet. Fjerde sjokk var informasjonen om mulig bivirkninger – blant annet ereksjonssvikt på grunn av betablokkere.

- I midten av 30-årene, livslang behandling og mulig ereksjonssvikt. Ja, jeg deppet, sa han.
Noen uker senere fikk jeg vite at mange av dem som opplever ereksjonssvikt gjør det fordi de er blitt stresset av opplysningene om at det kan være en bivirkning. – Kult, sa han, ironisk.

Verdighet, ikke bare liv

Heitmann presiserte at han kan ha fått mye informasjon før utskrivningssamtalen, men at den i så fall ikke var tatt inn.

- Alle spørsmålene kom fem, seks uker etter utskrivelsen. Da kom behovet for å vite hvordan jeg kunne leve med sykdommen. Kunne jeg fortsette å trene? Hvis ja, hvor mye og hvordan? Hva kunne og burde jeg ellers leve for fortest mulig å komme tilbake til et verdig og givende liv for meg? sa han.
Fastlegen ville han ikke spørre. Konsultasjoner på ti – 15 minutter er altfor korte til at det er mulig å ta opp så vanskelige og sammensatte problemer.

Hvor er rehabiliteringen?

Samhandlingsreformen legger stor vekt på forebygging av sykdom og på ”reparering” av sykdom og skade, men hvor er det blitt av rehabiliteringen. Hvorfor sier reformens så lite om alle oss som trenger hjelp til å leve med kroniske sykdommer og skader? spurte han.

Heitmann var særdeles klar på nødvendigheten av ”leve med”-perspektivet.

- I går hørte jeg helseministeren presentere nye lovforslag med stolthet, men som kronisk syk er jeg mest opptatt av at vi skal få lovene vi har til å virke. Jeg vet at jeg har krav på individuell behandlingsplan, men hittil har jeg ikke sett snurten av den. Det har heller ikke mange andre kronikere jeg kjenner, sa han.

Og konkluderte: - Syretesten på samhandlingsreformen er om pasientene opplever at tilbudet blir bedre. Skal svaret bli ja, må reformen bety flere og bedre rehabiliteringstilbud og et tettere samarbeid med pårørende.